Hun foreslo å møtes på sentraljernbanestasjonen dagen etter. Jeg sa det var en god idé, der vil vi uansett finne hverandre. Tanken var at siden det jo faktisk var sentraljernbanestasjonen, en plass som ligger ganske sentralt (derav navnet, vil jeg tro) i byen, så ville vi ikke kunne forveksle plassen, eller ta feil fra en plass til en annen. Sentralbanestasjonen er nettopp det; sentralbanestasjonen. Det finnes ikke andre sentralbanestasjoner enn sentralbanestasjonen. Det var tanken. Hun sa: «Er du sikker på at du finner frem?» «Ja, ingen problem,» sa jeg. «Vi kan møtes i hovedetasjen på sentralbanestasjonen, eller altså i hovedhallen, er det OK?» spurte hun. Jeg sa igjen ja, og at det ikke ville være noe problem. «Ja, altså, du må vite hvor du skal gå, da,» fortsatte hun, «fra der du kommer fra. Har du vært på sentralbanestasjonen før? Du har vel ikke det, har du?» Hun hadde rett i det, tross alt, så jeg sa: «Nei, det har du for så vidt rett i, jeg har ikke vært på sentralbanestasjonen før, nei.» mens jeg tenkte at det vet du jo allerede, du vet jo alle plassene jeg har vært i denne byen, men tenkte at det var best å ikke si noe om det, jeg vil nødig gjøre henne irritert, eller, mer irritert enn hun virket til å være nå, så jeg lot det ligge. Hun begynte å tegne et lite kart over sentralbanestasjonen, som om det skulle hjelpe meg, og tegnet piler over de retningene jeg måtte gå i for å komme til hovedhallen i hovedetasjen på sentralbanestasjonen fra der jeg angivelig skulle komme fra, piler overalt, og sa ting som: « … også må du gå denne retningen, og se etter dette skiltet (hvorpå hun tegnet et skilt med de ordene jeg kom til å møte på), også må du ikke glemme å se deg for, for her kan det være lett å gå feil, du må nemlig inn en korridor som ikke er så lett å få øye på, det er en veldig liten korridor, man kan til og med diskutere definisjonen av korridor og spekulere på om det faktisk egentlig er en korridor i det hele tatt, men altså, du må uansett gå helt inn den korridoren, og se etter dette skiltet (ny tegning med nye ord) og det er her du må gå til venstre – det finnes nemlig ingen skilt herfra og videre – også holdt til venstre, forstår du? Venstre, helt til du kommer til toalettene. Når du er kommet så langt, helt til toalettene, ja da vet du at du er nær. Toalettene er alltid nær der du skal. Husk det: toalettene er alltid nær der du skal» Hun sa det siste som om ordene var kursivert eller noe, som for å tillegge det mer mening, eller en annen type mening, enn det hun ellers hadde sagt. Jeg fulgte for å være ærlig bare sånn halvveis med da hun snakket; Jeg trodde i utgangspunktet ikke det skulle være et problem å finne frem – det var jo bare å følge skiltene, var det ikke? – så jeg så ikke poenget i å være hundre prosent tilstede under denne veiforklaringen hennes, noe jeg kanskje eller kanskje ikke kom til å angre på, viste det seg.

Det var ikke så lett å finne frem inne i sentralbanestasjonen som jeg hadde håpet. Jeg brukte kartet i den grad jeg kunne, samtidig som jeg prøvde å huske, til min beste evne, de viktigste punktene hun hadde gitt meg, de få jeg faktisk hadde fått med meg, og dessuten så jeg frenetisk opp mot skiltene for forhåpentligvis se piler som pekte samme vei som pilene på kartet gjorde (noen piler pekte andre veier, men jeg fulgte de pilene som fulgte ‘rett’ vei) og plutselig fant jeg meg i en mini-korridor – som hun hadde nevnt – fulgte den helt til ende – jeg måtte bøye meg for ikke å dunke hodet i taket, samtidig som jeg gikk med kroppen helt inntil veggen, så lav og liten var den – og deretter, etter å ha kommet til endes i mini-korridoren, så jeg meg rundt for å forhåpentligvis få øye på toaletter, og der, der var det noe som (for meg, i det minste) minnet om nettopp det; toaletter. Toalettene er alltid nær der du skal hadde hun sagt. Siden jeg var litt før tiden, bestemte jeg meg for å bruke toalettene nå som de var nær, før jeg gikk videre for å møte henne. Og der var hun; hun stod nesten midt i hallen, blant alle de reisende folkene som sikkert var opptatt med å gå til eller fra togene. Hun hadde på seg en hvit topp, grå frakk, mørkeblå olabukser, hvite støvler (av en eller annen grunn), hørte på musikk med store, hvite headsett og en ledning som sank helt ned mot bakken. Hun var snudd med ryggen mot der jeg kom fra og så opp på avgangs, – og ankomsttavlen, som om hun var på reise selv, slik som alle andre personene i hovedhallen sikkert var, og jeg tenkte hvorfor står hun med ryggen til, hun som var så redd for at jeg ikke skulle finne veien, og hun som angivelig hadde ett hundre prosent kontroll på hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle, men lot det ligge og nærmet meg henne, jeg hadde tenkt å på en måte overraske henne selv om jeg ikke helt hadde bestemt meg for hvordan, men akkurat i det jeg var rett bak henne, snudde hun seg og så meg midt i øynene og istedenfor å si hei eller noe, bestemte jeg meg for å kysse henne på munnen før hun fikk sagt hei eller noe, og da jeg gjorde det ble jeg overrasket, for hun ikke bare tok imot kysset, hun returnerte det til og med, og så ble vi stående et øyeblikk og kysse midt mellom alle de reisende folkene i hovedhallen på sentraljernbanestasjonen i sentrum av denne enorme byen på denne Jordkloden, i Solsystemet, i Melkeveien, i universet.

Planen var at vi skulle ut å se på, eller handle klær, eller; handle, eller se på klær. (Det kommer an på hvem av oss du hadde spurt.) Det var allerede begynt å bli mørkt, så lyset var kjøligere enn tidligere. Neonlysene i hovedgatene blinket og snurret med navnene og logoene til butikkene, som for å oppfordre folk til å gå inn. Vi gikk inn i en av butikkene, i andre etasje hvor de hadde bukser, og jeg prøvde et par på. «De var fine,» sa hun. «Jeg vet ikke helt, de virker litt for små. De er liksom litt trange for meg,» svarte jeg. «Nei, du burde ikke ha en større størrelse, disse er fine, de,» fortsatte hun. Jeg tok de av meg igjen og så etter noen andre, i håp om å finne noen hvis størrelser var naturlig større, men kunne ikke finne noen. Jeg prøvde de samme på igjen, for å se en gang til. Denne gangen, i forsøket på å lukke igjen knappen før jeg dro opp glidelåsen, tok jeg for hardt i og rev av knappen. Den var totalt separert fra buksen nå, og jeg hadde ikke mulighet til å prøve å sette den på plass igjen. Jeg fikk panikk, hva skulle jeg gjøre nå? Jeg tok på meg mine egne bukser, foldet de jeg prøvde på sammen, la de tilbake og prøvde å late som ingenting. «Skal du ikke kjøpe dem,» spurte hun i en stemme som fikk utsagnet til å høre ut ikke som et spørsmål, men som en formaning, eller en invitasjon av et eller annet slag. «Jeg …» stotret jeg frem, «Likte dem ikke så godt, de var for trange.» Hun begynte med å forklare, legge ut om hvordan jo, de så fine ut eller om at jeg burde forsøke å prøve å kjøpe noen nye klær, skifte stilen min litt eller noe, men jeg hørte ikke så godt etter også sa jeg: «Skal vi spise middag en plass?»

Etter å ha spist middag på en restaurant som spesialiserte seg på sjømat – jeg spiste østers til forrett og laks til hovedrett, hun bestemte seg etter hvert for blåskjell og hummer – gikk vi på kafé for å fordøye maten og prate. Jeg drakk en kruttsterk svart kaffe, hun en sukkersøt, lys mangoiste med sugerør og sånn paraply stikkende ut av den som man kan se på cocktails kjøpt på en eksklusiv bar og vi forvekslet historier om barndommen og ungdomsårene. Det viste seg at hun hadde hatt et intimt bekjentskap med en fyr som senere innrømmet å ha myrdet en annen av kjærestene hans. Jeg hadde i utgangspunktet mine tvil, men måten hun fortalte historien på gjorde at jeg ikke kunne la være å føle at dette faktisk hadde skjedd. Hun fortalte historien på en slik ektefølt måte jeg sjeldent hadde sett hos henne før. «Det kunne vært meg,» sa hun. «Nå tror jeg du overdriver,» sa jeg og hadde tenkt å fortsette med å si noe ala hun han myrdet kanskje hadde gjort noe særs dramatisk for å få ham til å gjøre det, eller noe i den duren, men før jeg fikk ta ordet, sa hun: «Hallo, han myrdet henne, knivstakk stakkaren med en kjøkkenkniv, det var dama han hadde rett etter jeg dumpet ham.» «Tror du ikke hun gjorde noe for å provosere ham?» spurte jeg, «Nei, hun er … var den mest fredfulle personen jeg noen gang har møtt. Jeg kan aldri tenke meg at hun kunne ha gjort noe dramatisk eller noe. Jeg er overbevist over at det var en handling drevet av sjalusi, eller frustrasjon eller en blanding.» Jeg satt stum et øyeblikk og funderte over om det var slik sjalusidrap egentlig fungerte, men valgte å ikke provosere henne ved å betvile hennes valg av ord, og gikk heller videre til neste punkt. «Du kjente henne?» «Ja, vi hadde kjent hverandre en god stund før hun ble drept, ikke sånn kjempegode venner, men vi kjente hverandre, liksom? Hun holdt hele tiden på å advare meg mot han her fyren ..» også stoppet hun å fortelle. «Hun advarte deg? Var det noe galt med ham?» Hun var stille en liten stund, nølte, jeg fikk en fornemmelse over at det var noe hun ikke ønsket å dele med meg, men så sa hun: «Ja, jo altså det har seg slik at .. hun følte han var ugrei mot meg, voldelig, til og med. Hun mente hun så tegn til det hver gang vi møtes.» «Hva da, blåmerker og slik?» «Neinei, det er ikke sånn … nei hun snakte mer om at det var noe i veien med måten vi kommuniserte på, altså jeg og typen, at det var en form for misskommunikasjon eller dårlig vaner mellom oss, eller noe slikt. Men hva visste vel hun?» sa hun som for å rettferdiggjøre noe som forble usagt. «Bare for å få det på det rene: han behandlet meg alltid fint! Jeg sverger ved alt som er hellig. Han la aldri en hånd på meg, eller det vil si, han la aldri en hånd på meg uten mitt samtykke, du vet hva jeg mener .. joda, vi hadde våre uenigheter og det hendte vi kranglet, men hvem krangler vel ikke?» «Men du dumpet ham?» spurte jeg. «Jeg gjorde det slutt, ja. Man kan vel si det kom fra blå himmel, som sagt, det hadde ikke skjedd noe fryktelig mellom oss. Men det var bare kommet til et punkt hvor jeg kjedet meg. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte. Forholdet vårt var bare .. kjedelig. Så jeg gikk frem og tilbake og funderte over om kanskje jeg bare skulle gjøre det slutt, vi kunne jo alltids bare bli sammen igjen etter hvert, tenkte jeg, så feil kan jeg ta.» «Har du noe kontakt med ham fremdeles?» spurte jeg. «Selvfølgelig ikke. Han sitter i fengsel.» Vi drakk opp og gikk ut. «Hva vil du gjøre nå?» spurte hun.

Senere på kvelden gikk vi gjennom gatene, mellom alle folkene. Vi holdt rundt hverandre, snakket ikke sammen. Det føltes unødvendig, som om vi ville ‘ødelegge øyeblikket’ om vi snakket, hva enn det skulle bety. Det var kveld, det var blitt mørkt, det var kjølig i luften, og alle stjernene skinte og blinket. Det føltes godt. Det var som om omgivelsene våre ville at vi skulle være nær hverandre. Hun hvilte hodet sitt på skuldrene mine, vi gikk sakte, uten et mål. Det føltes godt å ha henne nær meg, og selv om vi gikk uten et bestemmelsespunkt, virket det som om vi allerede var kommet frem til der vi skulle være (i metafysisk forstand). Vi var kommet til en åpen plass med folk spredt rundt. Det var noen soldater der som drev med ritualet med å senke og pakke flaggene ned for natten. Det var et delikat og høytidelig ritual som ble utført med nøyaktighet og konsentrasjon fra soldatenes side. Hun begynte plutselig å fortelle meg historien om da hun så den internasjonale romstasjonen fly over byen. «Jeg trodde alltid den ville fly i en bein linje over himmelen,» sa hun smilende, engasjert, «men den gjorde ikke det, den fløy i uforutsigbare linjer,» hun pekte med fingeren mot himmelen og følte med blikket, «først den veien, så den, deretter den.» Hun så på meg igjen, forventet et svar. Soldatene var ferdig med å heise ned flagget. Nå drev de å foldet det sammen, før de gikk med det til den plassen der det skulle oppbevares. De gjorde det med en slags stolthet, stolthet over flagger, og på samme tid, landet sitt. Jeg følte meg privilegert, på en måte, av å kunne være vitne til det som skjedde. «Åh,» sa jeg, mens jeg prøvde å fremkalle en form for genuinitet, «så rart.. Det må ha vært noe med gravitasjonen å gjøre,» sa jeg men mens jeg sa det hørte jeg hvor meningsløst og håpløst det hørtes ut. Jeg smilte, nikket, og prøvde å late som ingenting, som om kommentaren min var passende, at det var det hun ville høre. Men reaksjonen hennes tilsa noe annet. Hun virket ikke fornøyd. «Forstår du ingenting?» spurte hun. «Forstår du ikke hva jeg prøver å gjøre?» spurte hun, denne gangen med en svakere stemme, nesten litt trist. Soldatene rundt oss var ferdige. De hadde i det hele tatt forlat området. Nå var det bare oss to igjen, og de tomme flaggstengene.

Alt-heten. Ingenting finnes ikke.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

in english, please:

She suggested we’d meet at the central station the day after. I told her it was a good idea, we’d easily find each other there anyway. The idea was that since it was the central station, a location that is quite central (therefor the name, I would assume) that way we couldn’t get lost or mistake it for somewhere else. After all, the central station is just that; the central station. There’s no other central station than the central station. That was the idea. She asked “are you sure you’ll find the way?” “yeah sure” I said. “We could meet in the main-floor of the central station or, you know, the main hall, is that fine?” she asked. I said yes again, and that it would be fine. “Yeah, you know, you gotta know where to go though” she continued “knowing where you’re coming from, have you been to the central station before? I suppose you haven’t, have you?” She was right after all, so I said “no, I guess you’re right, I’ve never been to the central station before” while I thought that you already know, you seem to know wherever I’ve been in this city, but figured it was best not to say it, I wouldn’t want to annoy her unnecessarily, or make her more annoyed than she already seemed, so I let it go. She started drawing a tiny map of the central station, like that would help me, and she drew arrows showing the different directions I had to walk to get to the main hall on the main-floor in the central station, from where I’d presumably’d come from, arrows everywhere, and said stuff like “…and then you have to head that direction, and look for this sign (where she drew a sign with the words I’d expect to see), and try to be observant because it’s easy to walk the wrong direction, you have to walk into this corridor, you see, and it’s not that visible to the naked eye, it’s a very small corridor, one could even discuss the definition of the word corridor and question whether it actually is a corridor, but anyhow you gotta go all the way into the corridor and look for this sign (a new drawing with new words) and here, you gotta turn left and you’ll see there are no signs from here and beyond, so keep to the left, understand? Left! Left, until you get to the restrooms. When you’ve gotten that far, all the way to the restrooms, yeah then you know you’re close. The restrooms are always close to where you’re going to. Remember that “The restrooms are always close to where you’re going to” She said the last sentence as if it were in italics or something, as if to add more meaning to it, or change the meaning of what she had said. I just paid briefly attention when she was talking to be honest; I initially didn’t think it’d be a problem to find the way- I just had to follow the signs, didn’t I? – I didn’t see the point in being 100 % present during her presentation, something I may or may not would come to regret, it turned out.

It wasn’t as easy to find the way to the main hall in the central station as I had hoped. I used to the map as frequently as I could, as I simultaneously made an effort to remember the most important points she had given me, the ones I had actually gathered, and besides I looked frantically up toward the signs hoping to find the arrows pointing the same ways as those on the map (some arrows pointed other direction, but I followed the ones that pointed the “right” way) and suddenly I found myself in a mini-corridor, like she had said, I would follow it to the end – I had to bow down to not bump my head in the ceiling, as I leaned my body to the wall, it was that tiny – and after that, having reached the end of the mini-corridor, I looked around, hoping to find the restrooms, I eyed something that (at least to me) seemed like just that; restrooms. “The restrooms are always close to where you’re going to” she had said. Since I was a little ahead of time, I decided to use the restrooms as they were close, before I went on to meet her. And there she was; she stood nearly in the middle of the hall, among the travelers who probably were busy walking toward or from the trains. She wore a white top, a gray coat, blue jeans, white rain boots (for some reason), and she listened to music on a big, white headset with a cord that stretched all the way to the ground. She was looking the other way from where I came from and she was looking at the board that showed arrivals and departures, as if she were traveling herself, like all the others in the hall probably were, and I couldn’t help but wonder why she had her back turned the other way, she was so afraid that I wouldn’t find the way, and she who allegedly had perfect control regarding my whereabouts , but I let it go and moved toward her, I had thought of surprising her even if I hadn’t decided on how, but just as I was right behind her, she turned around and looked me straight in the eye and instead of saying hello or something like that, I decided to kiss her on the lips before she could say hello or something like that, and when I did it surprised me, because she didn’t just accept the kiss, she returned it even, so we stood there a moment and kissed between all the travelers in the main hall in the main-floor of the central railway station in this enormous city on this planet, in the solar system, in the Milky Way, in the universe.

The plan was to look for, or shop for clothes, or; shop for or look at clothes. (it depends on who of us you asked) It had already started to get dark, so the light was colder than before. The Neon-lights on the main-street blinked and spun with the shops’ names and logos, as to get people to go in there. We went into one of the shops, to the second floor where they had pants, and I tried on one pair. “They’re nice!” she said “I don’t know, they seem a bit tiny, they feel kinda tight”, I answered. “No, you shouldn’t go up a size, these are nice” she continued. I took them off and started looking around for others, hoping to find a pair that had a naturally larger size, but my quest failed. I decided to try the tiny pants on a second time. This time around I managed to remove the button attempting to unbutton the pants before gliding up the fly. The button was now totally separated from the pants and there was no way I could attach it to the pants again. I panicked, what was I gonna do? I put on my own pants, folded the once I tried on back and went on as if nothing had happened. “Aren’t you gonna buy’em?” she asked, in a manner which made it seem like it wasn’t really a question, more like an appraisal or some sort of invitation. “I..” I stuttered “didn’t like them very much, they were too tight.” She started explaining, going on and on about how nice they were and how I should change up my wardrobe or something, but I didn’t really pay attention. Then I asked “Should we eat dinner somewhere?”

Having eaten dinner at a restaurant that specialized in seafood – I ate oysters as an appetizer and salmon as the main course, and she decided to go for blue mussels and lobster- we went to a café to digest the food and chat – I drank a black coffee strong as gunpowder, she a bright sugary Iced Tea with the taste of Mango with straws and an umbrella, the sort that you’d find in cocktails in exclusive bars and exchanged childhood stories and tales of our youths. It turns out she had had intimate relations with a guy who later plead guilty to murdering one of his other girlfriends. Initially I had my doubts, but her delivery made it so that I couldn’t shake the feeling that it actually could be true. She told that story in such a heartfelt way, a manner in which I had never heard her tell anything before. “It could have been me!” she said. “I think you’re exaggerating” I replied and I wanted to say something like, the girl he murdered might have done something very dramatic to make him to do it, but before I got words out she said “hello! He murdered her, stabbed the poor thing with a kitchen knife, it was the girl he dated after I dumped him”. “You don’t think she did anything to provoke him?” I asked. “no, she is..was the most peaceful person I ever met. I can’t imagine her doing something dramatic or something like that. I’m convinced that he acted out of jealousy or frustration or both”. I kept mum and meditated if that was how crimes of passion really worked, but decided not to doubt her choice of words and rather preceded to the next point. “So you knew her?” “yes, we had known each other for a while before she was killed, we weren’t the best of friends, but we knew each other, sorta? She always warned me against the guy..” and then she stopped for a while. “She warned you? Was there something wrong with him?” She was silent for a while and hesitated, I got the feeling that there was something she didn’t want to tell me, but then she said “yeah, yes actually, as it turns out, she felt like he wasn’t nice to me, violent, even. She said she saw signs of it when we met up”. “Like bruises and stuff?” “no no, nothing like that, she said it was more about the way we communicated, me and him, that there was miscommunication or bad habits between us, or something like that. What did she know?” she said to justify something that remained unsaid. “Just to make it clear: He always treated me good. I swear on all that is holy. He never put his hands on me, or you know, he never put his hands on me without my consent, you know what I mean… sure we had our disagreements and sometimes we had our rows, but what couple doesn’t row?” “But you dumped him?” I asked. “Yeah, I ended it. I guess you could say it was like rain from a blue sky, like I said, nothing terrible had happened between us. But it had gotten to the point where I was bored. Our relationship was…boring. So I contemplated breaking up, we could always get back together, I thought, how wrong one can be” “ Are you still keeping touch?” I asked “of course not, he’s in prison”. We finished our drinks and left. “What do you wanna do now?” she asked.

 
Later that night, we roamed the streets, among all the people. We held each other, but we didn’t talk. It felt unnecessary, like we would “spoil the moment” if we talked, whatever that meant. It was evening, it was dark and the air was crisp and all the stars were shining bright. It felt good. It was as if the surroundings wanted us to be close to one and other. She rested her head on my shoulders, we walked slowly, aimlessly. It felt good to have her near me and even if we didn’t have a destination, it seemed like we were already where we wanted to be (in a metaphysical sense). And had reached a public square with people spread around. There were some soldiers there who performed some sort of ritual where they lowered the flags and packed them down for the night. It was a delicate and solemn ritual which the soldiers performed with accuracy and concentration. She started telling me about the time she saw the International Space Station fly over the city. “I always imagined it would fly in a straight line across the sky” she said with a smile and a twinkle in her eye “…But it didn’t, it flew rather unpredictably” she pointed toward the sky and her gaze followed. “First that direction, then that direction and then that one after that” Then she looked at me again, as if expecting an answer. The soldiers had finished taking down the flags. At the moment they were folding them together, before they took them to the place they were stored. They did it with a sense of pride, pride of the flag, but also of the nation. I felt privileged, in a way, for being able to witness what was happening. “oh”, I said, trying to evoke some sort of authenticity… “that’s strange. That must have something to do with gravity” I said as I heard how pointless and hopeless it sounded. I smiled, nodded and didn’t turn a hair, as if my response had been appropriate, that it was exactly what she wanted to hear. But her reaction told me something else. She seemed less than pleased. “Don’t you know nothing?” she asked “don’t you get what I’m trying to do?” she asked, this time a little weaker, almost as if she was sad. The soldiers had left the square, now that they were done. Now it was only us, us and the empty flagpoles.

Everything-ness. Nothing doesn’t exist.

[English translation by René Asgautsen]