MIN FØRSTE ERFARING MED DMT

 

Egentlig blir det feil å kalle det min første erfaring med DMT – jeg har jo aldri prøvd det før. Jeg var bare med som, hva skal vi si, observant? Tilskuer? Eller bare som en venn som også ville komme seg bort litt.

Det var noen venner av meg som hadde planlagt å dra ut til kysten for å ta DMT og for å ‘komme seg bort litt’ fra ‘hverdagsmaset’. (For dem var ikke DMT noe nytt – de hadde prøvd det opptill flere ganger. Man kunne nesten sagt at de var erarne med det.) Jeg ble invitert til å bli med. De var gode venner av meg, jeg kjente godt til det de ellers drev med, og de på sin side visste at jeg ikke gjorde noe slikt til vanlig – så jeg var i utgangspunktet nølende med å akseptere. Til slutt sa jeg ja, men at jeg ikke kom til å røre DMT’en deres. Det var OK for dem.

Først foregikk turen med tog. Men ikke noe vanlig tog. Vi brukte et sånt leketog man ofte ser på fornøyelsesparker, for barn. Og det gikk ikke på skinner, det kjørte på gaten. Hvor vennene mine hadde fått tak i et slikt, aner jeg ikke. Men jeg stilte ingen spørsmål og satte meg ned i et ledig sete. Det var i grunn ikke så galt som man kunne tro – utkikten var fenomenal, man kunne se hele gaten uten noe problem.

På venstre side av meg satt ei svensk jente, hun kjente jeg ikke direkte, men var mer en vennine av en venn. Hun var gift og hadde ett barn hadde jeg hørt, men de var hjemme og hun gledet seg til å få en liten tur alene sammen med venner. På høyre side satt en venn av meg, vi hadde studert sammen. Vi likte mye av den samme litteraturen, men han hadde ikke peiling på ordentlig musikk. (Vi lot som oftest det temaet ligge.)

Vi kom til en rundkjøring etter å ha kjørt et stykke, hvor vi måtte stoppe for noen som syklet forbi oss. «Hehe, Megan Boyle,» sa jeg tilsynelatende uten kontekst (jeg tror hun som syklet forbi oss må ha lignet på Megan Boyle, eller at hun på en eller annen måte minnet meg på Megan Boyle) og egentlig bare til meg selv, men min svenske vennine-av-en-venn måtte ha hørt det og snudde seg mot meg med et spørrende uttrykk. Min student-venn ved høyre av meg, sa «Han tror han er den eneste som har hørt om Megan Boyle.» Jeg ventet litt før jeg spurte min svenske vennine-av-en-venn «Har du lest noe av henne?» Hun svarte ja, hun hadde leste det meste hun hadde utgitt, også spurte hun meg om jeg hadde lest noe av henne. Eller hun spurte meg hva jeg likte best av Megan Boyle’s utgivelser. Noe slikt. Det første jeg tenkte var å lyve, og si at jeg hadde lest én av bøkene hennes, den ène jeg har liggende hjemme. Men så ombestemte jeg meg, og det var like greit egentlig, for hva om jeg hadde sagt at jeg hadde lest én av bøkene hennes, når jeg faktisk ikke hadde det, til noen som tilsynelatende var ekspert på området? Hun ville ha sett rett gjennom meg med én gang. Og hvilken måte er det å starte et potensielt nytt vennskap. Så jeg sa sannheten. «Jeg har ikke lest noe av henne, men jeg har en av bøkene hennes, Liveblog, liggende hjemme. Planen er å lese den snart, men .. det har vært planen lenge.» Min svenske vennine-av-en-venn uttrykte medfølelse over uleste bøker vi har liggende. Også lot vi temaet ligge.

Da vi omsider ankom destinasjonen (det var ved kysten men vi kunne ikke se havet fra der vi var, det var mer trær og små gressåser i veien for utkikken der vi befant oss) dannet vi små grupper og satte oss ned på gresset. Noen tok frem DMT’en, det lå i en plastpose. Det lignet mel. Min første reaksjon var overraskelse. «Er det slik det ser ut,» spurte jeg, «jeg trodde ikke det var .. pulver.» «Hva trodde du det var,» spurte en av dem med en litt fnisete stemmeleie, som om han var en skolejente som hadde hørt om en gutt som synes hun var søt for første gang. Det virket som om han prøvde å gjøre narr av meg og min uvitenhet om DMT. «Jeg trodde det var sopp,» sa jeg i all ærlighet. «Ååh,» sa han samme, denne gangen mer alvorlig. «Vi kan lage pulver av det, også,» sa han. «Er du sikker på at du ikke vil prøve litt,» sa han med en teskje DMT. «Helt sikker,» sa jeg. Mens jeg sa det kunne jeg se at DMT’en ble spredd utover luften i dét han tok det opp med teskjeen. «Det er kanskje vanskelig å garantere at du ikke for i deg noe,» sa han, «ser du hvordan pulveret sprer seg?» Jeg nikket, sa ikke noe. I utgangspuktet hadde jeg ikke likt å få i meg noe, om det så var veldig lite, men jeg tenkte også at hva kan det skade så jeg lot det ligge.

Det neste jeg husker er at jeg og to andre gikk mot havet. Vi var på en lang, slak nedoverbakke og kunne se havet helt i bunnen. Det var ingenting mellom havet og gresset der nede. Det var bare gress – også hav. Bølgene slo mot gresset, og det virket som om de bare ble kraftigere og kraftigere. Vannet rakk lenger og lenger opp bakken. Vi bestemte oss for å snu til venstre og se om det var bedre tilgang til havet den veien. Der stod det noen trær, og vi bestemte oss for å, istedefor å gå rett ned til havkanten, prøve å manøvrere oss mellom trestammene så vi kunne komme oss forbi dem. (Mens jeg gjorde det, med begge armene rundt trestammen, og med ansiktet helt inntill, kunne jeg se to marihøner. De var ikke bittesmå, men ikke kjempestore, heller. Men de var større enn vanlige marihøner. Dette husker jeg veldig godt.) På dette tidspunktet hadde bølgene blitt ganske kraftige, og de slo helt opp mot oss. Jeg mistet grepet rundt trestammen og gled med hodet først ned i det våte gresset. Bølgen skylte over meg og jeg ble helt våt. Jeg klarte å reise meg opp igjen uten å bli slukt ned med bølgen igjen, og var tilbake med armene rundt trestammen uten problemer, men klærne var gjennomvåte. Jeg kunne høre han som var helt foran oss rope at han kunne se havet fra den andre siden. «Det er helt utrolig,» hørte jeg ham si, «men vi må snu, det er et kraftig stup her og vi kommer aldri til å klare å hoppe herfra,» sa han. Inni meg tenkte jeg hva er problemet med å hoppe, jeg er allerede søkkvåt jeg kan like gjerne bare bli våtere, men av en eller annen grunn klarte jeg ikke si noe og så meg nødt til å gjøre som han sa og snu.

Den natten hadde jeg en av de merkeligste, eller burde jeg si tristeste og faktisk ganske skummel, drøm noensinne. Noen barn lekte under en slik maskin som er laget for å gjøre pappesker så små som mulig for så å bli tatt med til en gjenvinninstasjon. En voksen (jeg husker ikke detaljene, jeg husker ikke hvem det var, eller noe slikt) trykket på aktiveringsknappen selv om noen ropte at det var barn under. «Slapp av,» sa vedkommede som trykte på knappen. «Maskinen er kraftig, men ikke så kraftig.» (Det virket for meg som om vedkommede prøvde å si at maskinen er laget for papp, og at den umulig ville klart å knuse små barns kropper) Etter at maskinen hadde gjort sin jobb, ble alt stille. Ingen lyd verken herfra eller derfra. Jeg mistenkte det verste, men vedkommede som hadde trykt på knappen virket rolig. «De funderer nok bare over noe,» sa vedkommede som om ingenting hadde skjedd. «La meg bevise at jeg har rett,» sa vedkommede og trykte på knappen som gjorde at maskinen gikk i revers. Selv i drømme var jeg klok nok til å se bort. Men jeg hørte det. Skriket til vedkommede var noe av det mest hjerteskjærende og forferdelige jeg noensinne har hørt, i drømme eller våken tilstand.

 

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

 

MY FIRST EXPERIENCE WITH DMT

 

Really, I shouldn’t call it my first experience with DMT – after all, I never tried it before. I just wanted to, like them, get away from it all for a little while. I was there solely as a, what should I say, observant? Spectator?

Some friends of mine planned on going to the coast to take DMT and ‘to get away for a while’ from all the ‘huzz buzz’ of their lives. (To them, DMT was nothing new – they had tried it several times before. One might even say they were experienced with it.) I was invited to join. They were good friends of mine, I was well aware of what they were doing, and they on their side knew that I usually did nothing of the sort – so at first I was hesitant to accept. In the end, though, I said yes, but that I did not want to even touch their DMT. That was OK with them.

The first part of the trip was with train. But not any ordinary train. We used one of those play trains you might see at an amusement park, those for children? It didn’t use train tracks, but just drove on the street, like a car. Where my friends had gotten one of these trains, I had no idea. But I asked no questions, just sat down at a vacant seat. Really, it wasn’t all that bad – the view was phenomenal, one could see the whole street without any problem.

To my left sat a Swedish girl, I didn’t know her directly, she was more a friend-of-a-friend. She was married and had a child, I had heard, but they were at home now, and she looked forward to spending some time alone, or with friends. To my right sat a friend of mine, we had studied together. We liked much of the same type of literature, but the guy had no sense of good music. (So we usually did not discuss the subject.)

After travelling for a bit, we came to a roundabout where we had to slow down in order to let a biker pass us. “Hehe, Megan Boyle,” I said, seemingly out of context (I must have thought the person riding past us on the bike looked like Megan Boyle, or that she in one way or other reminded me of Megan Boyle) and really only to myself, but my Swedish friend-of-a-friend must have heard me because she looked at me with a quizzical look on her face. My student-friend to the right of me said “He thinks he’s the only one who’s heard of Megan Boyle.” I waited for a bit before I asked my Swedish friend-of-a-friend “Have you read something by her?” She answered yes, she had read most of what she’d published, and then she asked me if I had read something by her. Or she asked me what my favorite of Megan Boyle’s published work was. Something like that. My first thought was to lie and say I have read one of her books, the one I have laying around at home. But then I changed my mind, and for the better I believe, because what if I had said I had actually read one of her books when I actually haven’t, to someone who at firt glance was an expert in the area? She would see through me immediately. And what way was that to start a potential new friendship. So I told her the truth. “I have not read anything by her, but I have a book of hers, Liveblog, laying around at home. The plan is to read it, but … that’s been the plan for a while.” My Swedish friend-of-a-friend expressed compassion over unread books laying at home. And then the conversation died out.

When we finally arrived at our destination (it was by the coast, but we couldn’t see the ocean from where we were, there were too many trees and grassy hills in the way of the view where we were) we formed small groups and sat down on the grass. Someone took out the DMT, laying in a plastic bag. It reminded me of flour. My first reaction was surprise. “Is that how it looks like,” I asked, “I did not think it would be .. powder.” “What did you think it would be,” asked one of them with a somewhat giggling voice, as if he were a schoolgirl who’d just heard about a boy thinking she was cute for the first time. It seemed he was trying to make fun of me, and my ignorance regarding DMT. “I thought it would be mushroom,” said I in all honesty. “Ooh,” the same guy said, this time more serious. “We can make powder of it, too,” said he. “Are you sure you don’t want to try some,” said the guy with the teaspoon of DMT. “Absolutely,” said I. As I said it, I could see some of the DMT being spread out in the air by the wind. “It might be difficult to guarantee that you won’t get any in you,” said he, “do you see how the powder is scattering?” I nodded, said nothing. Truthfully, I wouldn’t want to get any in me no matter how small, but I also thought what could it hurt, and thought nothing more of it.

The next thing I remember is me and two others walking towards the ocean. We were on a long, grassy, downhill slope and could see the ocean at the bottom. There was nothing between the grass and the ocean down there. There was just grass – then ocean. The waves hit against the grass, and it seemed like they got more powerful with each stroke. The water would reach higher and higher up the slope. We decided to turn to the left and see if we couldn’t get a better access to the ocean from that way. There were some trees and we had to navigate between the trunks in order to get pass. (While doing so, with both my arms around the tree trunk, and face to face with it, I could see two ladybugs. They weren’t tiny, but not giant, either. They were, however, bigger than normal sized ladybugs. This I remember quite distinctly.) At this point, the waves had gotten quite strong and the water reached all the way up to where we were standing. I lost my grip around the tree trunk and fell face first into the wet grass. The wave washed over me and left me completely wet. I managed to get back on my feet and my arms around the tree trunk with no problem, but my clothes were soaking wet. I could hear the guy at the front shouting that he could see the ocean from the other side. “It’s amazing,” I heard him say, “but we have to turn around, there is a steep cliff here, and we would never be able to jump from here,” said he. I thought inside myself what is the problem with jumping, I’m already soaking wet I might as well just get wetter it doesn’t matter, but for one reason or another, I was unable to say anything, so I found no other possibilities than to do as he said, and turn around.

That night I had one of the weirdest, or should I say saddest and actually scariest, dream I’ve ever had. Some children were playing under one of those machines that squishes and mashes together cardboard boxes and turns them as small as possible in order to be taken to the recycling station. An adult (I don’t remember the details, I don’t remember who it was, or anything like that) pressed the activation button even when someone shouted at them not to do it, that there were children underneath. “Relax,” said the person pressing the button. “The machine is powerful, but not that powerful.” (It seemed to me like the person pressing the button wanted to say that the machine is made for cardboard boxes, and that it would never be able to crush small children’s bodies.) After the machine had done its job, everything fell silent. No sound either from here nor there. I feared the worse, but the person who had pushed the button seemed calm. “They’re probably just thinking something over,” said the person who had pushed the button, as if nothing had happened. “Let me prove to you that I am right,” said the person who had pushed the button, and pressed the button to make the machine go in reverse. Even in my sleep I was clever enough to look away. But I could hear it. The scream from the person who had pushed the button was one of the most heart breaking, and terrified screams I have ever heard, in my dreams or awake.

Hun foreslo å møtes på sentraljernbanestasjonen dagen etter. Jeg sa det var en god idé, der vil vi uansett finne hverandre. Tanken var at siden det jo faktisk var sentraljernbanestasjonen, en plass som ligger ganske sentralt (derav navnet, vil jeg tro) i byen, så ville vi ikke kunne forveksle plassen, eller ta feil fra en plass til en annen. Sentralbanestasjonen er nettopp det; sentralbanestasjonen. Det finnes ikke andre sentralbanestasjoner enn sentralbanestasjonen. Det var tanken. Hun sa: «Er du sikker på at du finner frem?» «Ja, ingen problem,» sa jeg. «Vi kan møtes i hovedetasjen på sentralbanestasjonen, eller altså i hovedhallen, er det OK?» spurte hun. Jeg sa igjen ja, og at det ikke ville være noe problem. «Ja, altså, du må vite hvor du skal gå, da,» fortsatte hun, «fra der du kommer fra. Har du vært på sentralbanestasjonen før? Du har vel ikke det, har du?» Hun hadde rett i det, tross alt, så jeg sa: «Nei, det har du for så vidt rett i, jeg har ikke vært på sentralbanestasjonen før, nei.» mens jeg tenkte at det vet du jo allerede, du vet jo alle plassene jeg har vært i denne byen, men tenkte at det var best å ikke si noe om det, jeg vil nødig gjøre henne irritert, eller, mer irritert enn hun virket til å være nå, så jeg lot det ligge. Hun begynte å tegne et lite kart over sentralbanestasjonen, som om det skulle hjelpe meg, og tegnet piler over de retningene jeg måtte gå i for å komme til hovedhallen i hovedetasjen på sentralbanestasjonen fra der jeg angivelig skulle komme fra, piler overalt, og sa ting som: « … også må du gå denne retningen, og se etter dette skiltet (hvorpå hun tegnet et skilt med de ordene jeg kom til å møte på), også må du ikke glemme å se deg for, for her kan det være lett å gå feil, du må nemlig inn en korridor som ikke er så lett å få øye på, det er en veldig liten korridor, man kan til og med diskutere definisjonen av korridor og spekulere på om det faktisk egentlig er en korridor i det hele tatt, men altså, du må uansett gå helt inn den korridoren, og se etter dette skiltet (ny tegning med nye ord) og det er her du må gå til venstre – det finnes nemlig ingen skilt herfra og videre – også holdt til venstre, forstår du? Venstre, helt til du kommer til toalettene. Når du er kommet så langt, helt til toalettene, ja da vet du at du er nær. Toalettene er alltid nær der du skal. Husk det: toalettene er alltid nær der du skal» Hun sa det siste som om ordene var kursivert eller noe, som for å tillegge det mer mening, eller en annen type mening, enn det hun ellers hadde sagt. Jeg fulgte for å være ærlig bare sånn halvveis med da hun snakket; Jeg trodde i utgangspunktet ikke det skulle være et problem å finne frem – det var jo bare å følge skiltene, var det ikke? – så jeg så ikke poenget i å være hundre prosent tilstede under denne veiforklaringen hennes, noe jeg kanskje eller kanskje ikke kom til å angre på, viste det seg.

Det var ikke så lett å finne frem inne i sentralbanestasjonen som jeg hadde håpet. Jeg brukte kartet i den grad jeg kunne, samtidig som jeg prøvde å huske, til min beste evne, de viktigste punktene hun hadde gitt meg, de få jeg faktisk hadde fått med meg, og dessuten så jeg frenetisk opp mot skiltene for forhåpentligvis se piler som pekte samme vei som pilene på kartet gjorde (noen piler pekte andre veier, men jeg fulgte de pilene som fulgte ‘rett’ vei) og plutselig fant jeg meg i en mini-korridor – som hun hadde nevnt – fulgte den helt til ende – jeg måtte bøye meg for ikke å dunke hodet i taket, samtidig som jeg gikk med kroppen helt inntil veggen, så lav og liten var den – og deretter, etter å ha kommet til endes i mini-korridoren, så jeg meg rundt for å forhåpentligvis få øye på toaletter, og der, der var det noe som (for meg, i det minste) minnet om nettopp det; toaletter. Toalettene er alltid nær der du skal hadde hun sagt. Siden jeg var litt før tiden, bestemte jeg meg for å bruke toalettene nå som de var nær, før jeg gikk videre for å møte henne. Og der var hun; hun stod nesten midt i hallen, blant alle de reisende folkene som sikkert var opptatt med å gå til eller fra togene. Hun hadde på seg en hvit topp, grå frakk, mørkeblå olabukser, hvite støvler (av en eller annen grunn), hørte på musikk med store, hvite headsett og en ledning som sank helt ned mot bakken. Hun var snudd med ryggen mot der jeg kom fra og så opp på avgangs, – og ankomsttavlen, som om hun var på reise selv, slik som alle andre personene i hovedhallen sikkert var, og jeg tenkte hvorfor står hun med ryggen til, hun som var så redd for at jeg ikke skulle finne veien, og hun som angivelig hadde ett hundre prosent kontroll på hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle, men lot det ligge og nærmet meg henne, jeg hadde tenkt å på en måte overraske henne selv om jeg ikke helt hadde bestemt meg for hvordan, men akkurat i det jeg var rett bak henne, snudde hun seg og så meg midt i øynene og istedenfor å si hei eller noe, bestemte jeg meg for å kysse henne på munnen før hun fikk sagt hei eller noe, og da jeg gjorde det ble jeg overrasket, for hun ikke bare tok imot kysset, hun returnerte det til og med, og så ble vi stående et øyeblikk og kysse midt mellom alle de reisende folkene i hovedhallen på sentraljernbanestasjonen i sentrum av denne enorme byen på denne Jordkloden, i Solsystemet, i Melkeveien, i universet.

Planen var at vi skulle ut å se på, eller handle klær, eller; handle, eller se på klær. (Det kommer an på hvem av oss du hadde spurt.) Det var allerede begynt å bli mørkt, så lyset var kjøligere enn tidligere. Neonlysene i hovedgatene blinket og snurret med navnene og logoene til butikkene, som for å oppfordre folk til å gå inn. Vi gikk inn i en av butikkene, i andre etasje hvor de hadde bukser, og jeg prøvde et par på. «De var fine,» sa hun. «Jeg vet ikke helt, de virker litt for små. De er liksom litt trange for meg,» svarte jeg. «Nei, du burde ikke ha en større størrelse, disse er fine, de,» fortsatte hun. Jeg tok de av meg igjen og så etter noen andre, i håp om å finne noen hvis størrelser var naturlig større, men kunne ikke finne noen. Jeg prøvde de samme på igjen, for å se en gang til. Denne gangen, i forsøket på å lukke igjen knappen før jeg dro opp glidelåsen, tok jeg for hardt i og rev av knappen. Den var totalt separert fra buksen nå, og jeg hadde ikke mulighet til å prøve å sette den på plass igjen. Jeg fikk panikk, hva skulle jeg gjøre nå? Jeg tok på meg mine egne bukser, foldet de jeg prøvde på sammen, la de tilbake og prøvde å late som ingenting. «Skal du ikke kjøpe dem,» spurte hun i en stemme som fikk utsagnet til å høre ut ikke som et spørsmål, men som en formaning, eller en invitasjon av et eller annet slag. «Jeg …» stotret jeg frem, «Likte dem ikke så godt, de var for trange.» Hun begynte med å forklare, legge ut om hvordan jo, de så fine ut eller om at jeg burde forsøke å prøve å kjøpe noen nye klær, skifte stilen min litt eller noe, men jeg hørte ikke så godt etter også sa jeg: «Skal vi spise middag en plass?»

Etter å ha spist middag på en restaurant som spesialiserte seg på sjømat – jeg spiste østers til forrett og laks til hovedrett, hun bestemte seg etter hvert for blåskjell og hummer – gikk vi på kafé for å fordøye maten og prate. Jeg drakk en kruttsterk svart kaffe, hun en sukkersøt, lys mangoiste med sugerør og sånn paraply stikkende ut av den som man kan se på cocktails kjøpt på en eksklusiv bar og vi forvekslet historier om barndommen og ungdomsårene. Det viste seg at hun hadde hatt et intimt bekjentskap med en fyr som senere innrømmet å ha myrdet en annen av kjærestene hans. Jeg hadde i utgangspunktet mine tvil, men måten hun fortalte historien på gjorde at jeg ikke kunne la være å føle at dette faktisk hadde skjedd. Hun fortalte historien på en slik ektefølt måte jeg sjeldent hadde sett hos henne før. «Det kunne vært meg,» sa hun. «Nå tror jeg du overdriver,» sa jeg og hadde tenkt å fortsette med å si noe ala hun han myrdet kanskje hadde gjort noe særs dramatisk for å få ham til å gjøre det, eller noe i den duren, men før jeg fikk ta ordet, sa hun: «Hallo, han myrdet henne, knivstakk stakkaren med en kjøkkenkniv, det var dama han hadde rett etter jeg dumpet ham.» «Tror du ikke hun gjorde noe for å provosere ham?» spurte jeg, «Nei, hun er … var den mest fredfulle personen jeg noen gang har møtt. Jeg kan aldri tenke meg at hun kunne ha gjort noe dramatisk eller noe. Jeg er overbevist over at det var en handling drevet av sjalusi, eller frustrasjon eller en blanding.» Jeg satt stum et øyeblikk og funderte over om det var slik sjalusidrap egentlig fungerte, men valgte å ikke provosere henne ved å betvile hennes valg av ord, og gikk heller videre til neste punkt. «Du kjente henne?» «Ja, vi hadde kjent hverandre en god stund før hun ble drept, ikke sånn kjempegode venner, men vi kjente hverandre, liksom? Hun holdt hele tiden på å advare meg mot han her fyren ..» også stoppet hun å fortelle. «Hun advarte deg? Var det noe galt med ham?» Hun var stille en liten stund, nølte, jeg fikk en fornemmelse over at det var noe hun ikke ønsket å dele med meg, men så sa hun: «Ja, jo altså det har seg slik at .. hun følte han var ugrei mot meg, voldelig, til og med. Hun mente hun så tegn til det hver gang vi møtes.» «Hva da, blåmerker og slik?» «Neinei, det er ikke sånn … nei hun snakte mer om at det var noe i veien med måten vi kommuniserte på, altså jeg og typen, at det var en form for misskommunikasjon eller dårlig vaner mellom oss, eller noe slikt. Men hva visste vel hun?» sa hun som for å rettferdiggjøre noe som forble usagt. «Bare for å få det på det rene: han behandlet meg alltid fint! Jeg sverger ved alt som er hellig. Han la aldri en hånd på meg, eller det vil si, han la aldri en hånd på meg uten mitt samtykke, du vet hva jeg mener .. joda, vi hadde våre uenigheter og det hendte vi kranglet, men hvem krangler vel ikke?» «Men du dumpet ham?» spurte jeg. «Jeg gjorde det slutt, ja. Man kan vel si det kom fra blå himmel, som sagt, det hadde ikke skjedd noe fryktelig mellom oss. Men det var bare kommet til et punkt hvor jeg kjedet meg. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte. Forholdet vårt var bare .. kjedelig. Så jeg gikk frem og tilbake og funderte over om kanskje jeg bare skulle gjøre det slutt, vi kunne jo alltids bare bli sammen igjen etter hvert, tenkte jeg, så feil kan jeg ta.» «Har du noe kontakt med ham fremdeles?» spurte jeg. «Selvfølgelig ikke. Han sitter i fengsel.» Vi drakk opp og gikk ut. «Hva vil du gjøre nå?» spurte hun.

Senere på kvelden gikk vi gjennom gatene, mellom alle folkene. Vi holdt rundt hverandre, snakket ikke sammen. Det føltes unødvendig, som om vi ville ‘ødelegge øyeblikket’ om vi snakket, hva enn det skulle bety. Det var kveld, det var blitt mørkt, det var kjølig i luften, og alle stjernene skinte og blinket. Det føltes godt. Det var som om omgivelsene våre ville at vi skulle være nær hverandre. Hun hvilte hodet sitt på skuldrene mine, vi gikk sakte, uten et mål. Det føltes godt å ha henne nær meg, og selv om vi gikk uten et bestemmelsespunkt, virket det som om vi allerede var kommet frem til der vi skulle være (i metafysisk forstand). Vi var kommet til en åpen plass med folk spredt rundt. Det var noen soldater der som drev med ritualet med å senke og pakke flaggene ned for natten. Det var et delikat og høytidelig ritual som ble utført med nøyaktighet og konsentrasjon fra soldatenes side. Hun begynte plutselig å fortelle meg historien om da hun så den internasjonale romstasjonen fly over byen. «Jeg trodde alltid den ville fly i en bein linje over himmelen,» sa hun smilende, engasjert, «men den gjorde ikke det, den fløy i uforutsigbare linjer,» hun pekte med fingeren mot himmelen og følte med blikket, «først den veien, så den, deretter den.» Hun så på meg igjen, forventet et svar. Soldatene var ferdig med å heise ned flagget. Nå drev de å foldet det sammen, før de gikk med det til den plassen der det skulle oppbevares. De gjorde det med en slags stolthet, stolthet over flagger, og på samme tid, landet sitt. Jeg følte meg privilegert, på en måte, av å kunne være vitne til det som skjedde. «Åh,» sa jeg, mens jeg prøvde å fremkalle en form for genuinitet, «så rart.. Det må ha vært noe med gravitasjonen å gjøre,» sa jeg men mens jeg sa det hørte jeg hvor meningsløst og håpløst det hørtes ut. Jeg smilte, nikket, og prøvde å late som ingenting, som om kommentaren min var passende, at det var det hun ville høre. Men reaksjonen hennes tilsa noe annet. Hun virket ikke fornøyd. «Forstår du ingenting?» spurte hun. «Forstår du ikke hva jeg prøver å gjøre?» spurte hun, denne gangen med en svakere stemme, nesten litt trist. Soldatene rundt oss var ferdige. De hadde i det hele tatt forlat området. Nå var det bare oss to igjen, og de tomme flaggstengene.

Alt-heten. Ingenting finnes ikke.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

in english, please:

She suggested we’d meet at the central station the day after. I told her it was a good idea, we’d easily find each other there anyway. The idea was that since it was the central station, a location that is quite central (therefor the name, I would assume) that way we couldn’t get lost or mistake it for somewhere else. After all, the central station is just that; the central station. There’s no other central station than the central station. That was the idea. She asked “are you sure you’ll find the way?” “yeah sure” I said. “We could meet in the main-floor of the central station or, you know, the main hall, is that fine?” she asked. I said yes again, and that it would be fine. “Yeah, you know, you gotta know where to go though” she continued “knowing where you’re coming from, have you been to the central station before? I suppose you haven’t, have you?” She was right after all, so I said “no, I guess you’re right, I’ve never been to the central station before” while I thought that you already know, you seem to know wherever I’ve been in this city, but figured it was best not to say it, I wouldn’t want to annoy her unnecessarily, or make her more annoyed than she already seemed, so I let it go. She started drawing a tiny map of the central station, like that would help me, and she drew arrows showing the different directions I had to walk to get to the main hall on the main-floor in the central station, from where I’d presumably’d come from, arrows everywhere, and said stuff like “…and then you have to head that direction, and look for this sign (where she drew a sign with the words I’d expect to see), and try to be observant because it’s easy to walk the wrong direction, you have to walk into this corridor, you see, and it’s not that visible to the naked eye, it’s a very small corridor, one could even discuss the definition of the word corridor and question whether it actually is a corridor, but anyhow you gotta go all the way into the corridor and look for this sign (a new drawing with new words) and here, you gotta turn left and you’ll see there are no signs from here and beyond, so keep to the left, understand? Left! Left, until you get to the restrooms. When you’ve gotten that far, all the way to the restrooms, yeah then you know you’re close. The restrooms are always close to where you’re going to. Remember that “The restrooms are always close to where you’re going to” She said the last sentence as if it were in italics or something, as if to add more meaning to it, or change the meaning of what she had said. I just paid briefly attention when she was talking to be honest; I initially didn’t think it’d be a problem to find the way- I just had to follow the signs, didn’t I? – I didn’t see the point in being 100 % present during her presentation, something I may or may not would come to regret, it turned out.

It wasn’t as easy to find the way to the main hall in the central station as I had hoped. I used to the map as frequently as I could, as I simultaneously made an effort to remember the most important points she had given me, the ones I had actually gathered, and besides I looked frantically up toward the signs hoping to find the arrows pointing the same ways as those on the map (some arrows pointed other direction, but I followed the ones that pointed the “right” way) and suddenly I found myself in a mini-corridor, like she had said, I would follow it to the end – I had to bow down to not bump my head in the ceiling, as I leaned my body to the wall, it was that tiny – and after that, having reached the end of the mini-corridor, I looked around, hoping to find the restrooms, I eyed something that (at least to me) seemed like just that; restrooms. “The restrooms are always close to where you’re going to” she had said. Since I was a little ahead of time, I decided to use the restrooms as they were close, before I went on to meet her. And there she was; she stood nearly in the middle of the hall, among the travelers who probably were busy walking toward or from the trains. She wore a white top, a gray coat, blue jeans, white rain boots (for some reason), and she listened to music on a big, white headset with a cord that stretched all the way to the ground. She was looking the other way from where I came from and she was looking at the board that showed arrivals and departures, as if she were traveling herself, like all the others in the hall probably were, and I couldn’t help but wonder why she had her back turned the other way, she was so afraid that I wouldn’t find the way, and she who allegedly had perfect control regarding my whereabouts , but I let it go and moved toward her, I had thought of surprising her even if I hadn’t decided on how, but just as I was right behind her, she turned around and looked me straight in the eye and instead of saying hello or something like that, I decided to kiss her on the lips before she could say hello or something like that, and when I did it surprised me, because she didn’t just accept the kiss, she returned it even, so we stood there a moment and kissed between all the travelers in the main hall in the main-floor of the central railway station in this enormous city on this planet, in the solar system, in the Milky Way, in the universe.

The plan was to look for, or shop for clothes, or; shop for or look at clothes. (it depends on who of us you asked) It had already started to get dark, so the light was colder than before. The Neon-lights on the main-street blinked and spun with the shops’ names and logos, as to get people to go in there. We went into one of the shops, to the second floor where they had pants, and I tried on one pair. “They’re nice!” she said “I don’t know, they seem a bit tiny, they feel kinda tight”, I answered. “No, you shouldn’t go up a size, these are nice” she continued. I took them off and started looking around for others, hoping to find a pair that had a naturally larger size, but my quest failed. I decided to try the tiny pants on a second time. This time around I managed to remove the button attempting to unbutton the pants before gliding up the fly. The button was now totally separated from the pants and there was no way I could attach it to the pants again. I panicked, what was I gonna do? I put on my own pants, folded the once I tried on back and went on as if nothing had happened. “Aren’t you gonna buy’em?” she asked, in a manner which made it seem like it wasn’t really a question, more like an appraisal or some sort of invitation. “I..” I stuttered “didn’t like them very much, they were too tight.” She started explaining, going on and on about how nice they were and how I should change up my wardrobe or something, but I didn’t really pay attention. Then I asked “Should we eat dinner somewhere?”

Having eaten dinner at a restaurant that specialized in seafood – I ate oysters as an appetizer and salmon as the main course, and she decided to go for blue mussels and lobster- we went to a café to digest the food and chat – I drank a black coffee strong as gunpowder, she a bright sugary Iced Tea with the taste of Mango with straws and an umbrella, the sort that you’d find in cocktails in exclusive bars and exchanged childhood stories and tales of our youths. It turns out she had had intimate relations with a guy who later plead guilty to murdering one of his other girlfriends. Initially I had my doubts, but her delivery made it so that I couldn’t shake the feeling that it actually could be true. She told that story in such a heartfelt way, a manner in which I had never heard her tell anything before. “It could have been me!” she said. “I think you’re exaggerating” I replied and I wanted to say something like, the girl he murdered might have done something very dramatic to make him to do it, but before I got words out she said “hello! He murdered her, stabbed the poor thing with a kitchen knife, it was the girl he dated after I dumped him”. “You don’t think she did anything to provoke him?” I asked. “no, she is..was the most peaceful person I ever met. I can’t imagine her doing something dramatic or something like that. I’m convinced that he acted out of jealousy or frustration or both”. I kept mum and meditated if that was how crimes of passion really worked, but decided not to doubt her choice of words and rather preceded to the next point. “So you knew her?” “yes, we had known each other for a while before she was killed, we weren’t the best of friends, but we knew each other, sorta? She always warned me against the guy..” and then she stopped for a while. “She warned you? Was there something wrong with him?” She was silent for a while and hesitated, I got the feeling that there was something she didn’t want to tell me, but then she said “yeah, yes actually, as it turns out, she felt like he wasn’t nice to me, violent, even. She said she saw signs of it when we met up”. “Like bruises and stuff?” “no no, nothing like that, she said it was more about the way we communicated, me and him, that there was miscommunication or bad habits between us, or something like that. What did she know?” she said to justify something that remained unsaid. “Just to make it clear: He always treated me good. I swear on all that is holy. He never put his hands on me, or you know, he never put his hands on me without my consent, you know what I mean… sure we had our disagreements and sometimes we had our rows, but what couple doesn’t row?” “But you dumped him?” I asked. “Yeah, I ended it. I guess you could say it was like rain from a blue sky, like I said, nothing terrible had happened between us. But it had gotten to the point where I was bored. Our relationship was…boring. So I contemplated breaking up, we could always get back together, I thought, how wrong one can be” “ Are you still keeping touch?” I asked “of course not, he’s in prison”. We finished our drinks and left. “What do you wanna do now?” she asked.

 
Later that night, we roamed the streets, among all the people. We held each other, but we didn’t talk. It felt unnecessary, like we would “spoil the moment” if we talked, whatever that meant. It was evening, it was dark and the air was crisp and all the stars were shining bright. It felt good. It was as if the surroundings wanted us to be close to one and other. She rested her head on my shoulders, we walked slowly, aimlessly. It felt good to have her near me and even if we didn’t have a destination, it seemed like we were already where we wanted to be (in a metaphysical sense). And had reached a public square with people spread around. There were some soldiers there who performed some sort of ritual where they lowered the flags and packed them down for the night. It was a delicate and solemn ritual which the soldiers performed with accuracy and concentration. She started telling me about the time she saw the International Space Station fly over the city. “I always imagined it would fly in a straight line across the sky” she said with a smile and a twinkle in her eye “…But it didn’t, it flew rather unpredictably” she pointed toward the sky and her gaze followed. “First that direction, then that direction and then that one after that” Then she looked at me again, as if expecting an answer. The soldiers had finished taking down the flags. At the moment they were folding them together, before they took them to the place they were stored. They did it with a sense of pride, pride of the flag, but also of the nation. I felt privileged, in a way, for being able to witness what was happening. “oh”, I said, trying to evoke some sort of authenticity… “that’s strange. That must have something to do with gravity” I said as I heard how pointless and hopeless it sounded. I smiled, nodded and didn’t turn a hair, as if my response had been appropriate, that it was exactly what she wanted to hear. But her reaction told me something else. She seemed less than pleased. “Don’t you know nothing?” she asked “don’t you get what I’m trying to do?” she asked, this time a little weaker, almost as if she was sad. The soldiers had left the square, now that they were done. Now it was only us, us and the empty flagpoles.

Everything-ness. Nothing doesn’t exist.

[English translation by René Asgautsen]

Vi hadde ikke spist hele dagen. Det ene alternativet var for dyrt, mens det andre var for billig. Det var ikke et spørsmål om penger; vi var begge i dårlig humør.

Vi fant noe middagsmat på butikken etter hvert, kjøttdeig og spagetti. Han lagde maten da vi kom hjem. Etter å ha spist, knullet vi på spisebordet og han spurte om jeg ville ta oppvasken. Jeg gjorde som han sa uten å si et ord. En vanlig dag, med andre ord.

Senere den dagen gikk vi på tivoli. Det var overskyet og regn i luften, men varmt. Vi holdt hender mens vi gikk mellom alle menneskene og så på attraksjonene vi ikke tok. Det var gøy, det lå en form for ømhet i stillheten mellom oss. Flere mennesker passerte oss, noen så på oss, andre ikke. Vi så på dem. Alle var sammen med noen, det var ingen alene. De så glade ut, smilende, gikk hånd i hånd. Leende. Det så ut som om de fleste var på vår alder. Det så ut som om de visste hvor de var, hvor de var på vei. De hadde vært på tivoliet før.

«Det er ikke mer å gjøre,» sa jeg. Vi var hjemme igjen. «Det var det,» sa jeg, uten å røre en muskel. Ømheten fra tidligere var borte. Nå kunne jeg ikke føle noe.

Han visste hva jeg mente. Nikket. Satt seg ved siden av meg. Katten kom hoppende opp på fanget hans. Mjauet.

«Jeg har gjort alt, prøvd alt,» fortsatte jeg, «ingenting overrasker meg lenger, ingenting er spennende ..» stemmen min svant hen. («Ingenting er nytt her under solen.»)

Vi satt slik i stillhet i ti minutter mens katten mjauet nå og da, rørte seg litt i fanget hans. Det var blitt mørkt ute, som inne. Vi stirret ut i luften, på ingenting. Det var ingenting mer å gjøre den dagen.

Den andre dagen begynte ikke som den første. Med frokost denne gangen. Han hadde laget egg og bacon, med kaffe. Jeg kysset ham god morgen og satte meg for å spise.

«Hva skal vi gjøre i dag?» prøvde jeg å spørre, men før jeg fikk fullført, sa han:

«I dag kan vi gå på tivoliet.»

Jeg nikket, så ingen grunn til ikke å gå.

«Vi går etter frokost,» sa han, med en smule mystisk stemme. Noe jeg var vant med å høre, men ikke i denne konteksten. Vanligvis ville han spare det mest mystiske til de virkelig store, mystiske tingene. Som for eksempel når vi snakket om ingenting, eller om oppvasken. Jeg så midlertidig ingen grunn til å ikke gå etter frokost. Hadde vi noe annet å gjøre?

Det hadde regnet natten før, så det var gjørme på bakken. Vi holdt hender mens vi gikk i gjørmen, mellom alle menneskene, og så på attraksjonene vi ikke tok. Vi var ikke bekymret for gjørmen. Vi var ikke bekymret for noe. Vi smilte til hverandre og til de fremmede som passerte oss. Det var en unevnelig ømhet mellom oss og de andre fremmede på tivoliet. Det var som om vi alle tilhørte der, på den plassen, i det øyeblikket, og ingen andre steder. At alle andre plasser og alle andre ting var uviktige, ubrukelige. At vi nærmest bedro tivoliet når vi ikke var der.

«Er det noe du ikke forteller meg?» spurte jeg, ut av det blå.

«Nei?» sa han, bekymret. «Hva får deg til å spørre om det?»

«Ikke tenk på det,» sa jeg. Men han ville vite mer. Jeg fortsatte med å ikke si noe. «Det var ingenting,» sa jeg, «bare glem det.» eller, «jeg har glemt hva det var jeg mente.»

Men han ville ikke gi slipp på det.

«Hvorfor spør du om det?» Han så nysgjerrig på meg med store øyne. Stemmen hans hadde mistet den mystiske kvaliteten, nå var den bare forhørende. Sannheten var at jeg faktisk ikke husket hva jeg spurte om, og hvert fall ikke hvorfor jeg spurte om det. Til slutt stoppet han å spørre mer om det.

Vi gikk hjem og spiste rester fra dagen før. Jeg tok oppvasken.

Resten av dagen satt vi på sengen og så på hverandre, hørte hverandre puste.

«Det er ingenting mer å gjøre,» hvisket jeg. «Alt er gjort, vi kan endelig slappe av.» Han nikket, la hånden på hodet mitt.

«Ja,» sa han. «Du sa noe til meg på tivoliet i dag,» sa han forsiktig. Jeg visste hva han siktet til, og svarte med én gang. «Du var så sikker på at vi skulle på tivoliet i dag,» sa jeg, også: «stemmen din var så mystisk…» «Ja,» sa han. Ikke noe mer. Jeg ventet på svar uten å få noe. Til slutt sovnet vi.

 

«Skal vi prøve noe nytt i dag?» spurte han ut fra de blå. Jeg tror det var den tredje dagen, og vi var på tivoliet igjen. Det var en klar dag, ingen skyer på himmelen. Sol. Ingen gjørme. Jeg ble overrasket over spontaniteten hans. Det første jeg tenkte var at han ikke var seriøs, men jeg kunne se noe annet i øynene hans, i smilet. Hele ansiktet liksom lyste opp da jeg så på ham. Så jeg sa, forsiktig men selvsikkert, ja.

Han ledet meg til en av de mellomstore attraksjonene, en gul metalldings med plasser å sitte på som gikk opp og til siden, så ned på den andre siden. Den gikk fortere og fortere, men aldri så fort at det føltes ubehagelig. Den stoppet da den nådde toppen slik at passasjerene kunne nyte utsikten, men bare for en liten stund, før den forsiktig ble ført ned igjen. Vi hadde gått forbi den de gangene vi hadde vært her før.

«Denne,» sa han.

«Du vil prøve denne?» spurte jeg.

«Ja!» svarte han, entusiastisk. Glad. Levende.

«Ok, så klart,» sa jeg. Jeg kunne ikke hjelpe for å bli smittet av lettheten hans.

Vi stilte oss i kø, satte oss på to ledige plasser, og idet attraksjonen skulle til å begynne, åpnet jeg øynene og så jeg var tilbake i sengen. Han lå ved siden av meg, sovende. Jeg så på klokken på nattbordet, 07:45. Lys våken.

 

Vi våknet, spiste frokost. Gikk på kafé senere, vet du hva jeg mener? Han bestilte en iskaffe, jeg en kaffe latte. Vi fant oss et ledig bord i hjørnet.

«Så det jeg mener,» han fortsatte diskusjonen vi hadde hatt på vei bort. «, er at månen,» pekte opp med fingeren, «, faktisk ikke er lagt av ost.» Tok en sipp av iskaffen. «Alt de lærte deg i barndommen er løgn.»

Jeg var målløs. Kunne ikke nøyaktig registrere det som nettopp var blitt sagt. På bordet ved siden av oss satt det to middelaldrende menn i dress. Jeg kunne høre brøkdeler av deres samtale, det var noe med børskrakk, halvårsrapporter og salg av kjoler fra etter krigen. Men dette, det han nettopp sa til meg, husker jeg at jeg tenkte, lager virkelig ingen mening.

«Hvorfor … dro de til månen, da?» hørte jeg meg selv spørre med en stemme som virket utenomjordisk. Han trakk på skuldrene. «Vitenskapen, I guess. Tross alt, uten denne turen hadde vi jo ikke visst at månen ikke var lagd av ost. Vi hadde fremdeles levd i lykkelig uvitenhet.»

Jeg lukket øynene og mumlet ‘lykkelig uvitenhet’ akkurat idet han sa det. Jeg tror ikke han la merke til det.

«Vitenskapelig gjennombrudd,» sa han, og jeg sa meg enig i det. Drakk litt av kaffe latten. Nå forstod jeg hvorfor han virket så hemmelighetsfull og mystisk de siste dagene. Det var dette han ville fortelle meg.

Samtalen til nabobordet vårt hadde endret seg. Nå hørtes det ut som om de snakket om hvordan de kunne avlive katter på mest humant vis. Ordene ‘hammer’ og ‘sprøyte’ ble kastet rundt.

Senere den dagen dro vi på tivoli. Det var en skyfri dag, sol. Ingen gjørme. Masse folk, akkurat som i drømmen. Vi holdt hender mens vi gikk mellom alle menneskene og så på attraksjonene vi ikke tok. Jeg så på ansiktene til alle folkene vi gikk forbi. Det så ut som om de var på vår alder, alle sammen. Noen lignet på hverandre. Kanskje de var tvillinger? Kanskje de bare var én person som holdt et speil ved siden av seg hvor enn de gikk? Kanskje de ikke eksisterte i det hele tatt, at de bare var et produkt av min fantasi? Men hadde jeg egentlig så god fantasi at jeg kunne lage så mange forskjellige individer? Jeg kunne ikke stole på noe lenger etter de sjokkerende nyhetene han hadde delt med meg på kaféen.

«Er du sikker på at det ikke er noe mer du holder hemmelig for meg?» spurte jeg igjen. Han sa nei. «Jeg har fortalt deg alt jeg vet,» sa han. «Alt jeg vet om månen og tivoliet. Nå er det ikke mer å fortelle.»

Vi hadde ikke mer mat i kjøleskapet hjemme. Vi bestemte oss for å dra på butikken, penger var ikke et problem. «Hva vil du spise?» spurte han, også sa jeg noe som hørtes ut som lasagne, og det var det vi bestemte oss for. Etter å ha spist, knullet vi på middagsbordet (han kom inni munnen min, «dessert» sa han og lo for seg selv) før han spurte om jeg ville ta oppvasken. Jeg tok oppvasken uten å si et ord.

Vi hadde tenkt å sette oss i sengen, men katten lå der allerede, så vi satt oss på gulvet istedenfor. Rommet var mørkt, men vi kunne fremdeles se ansiktene våre.

«Hva tenker du på?» spurte han. Jeg sa jeg tenker på deg. Vi holdt hendene samlet mellom oss. «Vi trenger noen stearinlys,» sa jeg, gikk og hentet noen.

«Hva skal du?» spurte han etter at jeg hadde tent de tre stearinlysene og plassert dem i en trekant rundt oss. Jeg sa, inni hodet mitt, at vi skal drepe katten på humant vis, men jeg visste det ikke var sant, at det bare var en illusjon skapt av fantasien min, så jeg sa «Jeg vil bare skape litt stemning,», noe som kanskje ikke var hele sannheten, men så nærme sannheten som mulig, også kysset jeg ham på munnen. «God stemning,» sa han, uironisk men litt klønete. Jeg la armene rundt skuldrene hans og lo. Jeg følte meg lykkelig.

Vi la oss i sengen sammen med katten.

Dagen etter gikk vi på tivoli. Det var mindre folk der enn vanlig. Vi så på de samme menneskene som før, og noen nye. Denne gangen var noen der alene. Kanskje de hadde glemt speilene sine hjemme? Jeg lo for meg selv. Månen er ikke lagd av ost. Vi holdt hender mens vi gikk mellom alle menneskene og så på attraksjonene vi ikke tok.

Senere den kvelden så vi opp på månen sammen, holdt hender. Den så ut som en smaragd der på den klare, mørke himmelen. Den var grønn.

– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –

ENG::

We hadn`t eaten all day. One alternative was too expensive, the other too cheap. It was not a question of money; we were in a bad mood, the both of us.

Finally, we found some food for dinner at the grocery store, spaghetti and meatballs. He made the food once we got home. After having eaten, we fucked on the kitchen table and he asked if I could do the dishes. I did as he told me without saying a word. A normal day, in other words.

Later that day we went to the amusement park. It was clouded and there were rain in the air, but warm. We held hands as we walked between all the people and looked at the rides we didn’t take. It was fun, there was a kind of sensitivity in the silence between us. More people passed us by, some looked at us, other didn’t. We looked at them. Everyone was with someone, no one was alone. They looked happy, smiling, holding hands. Laughing. Most of them looked to be our age. It looked like they knew where they were, where they were headed. They had been to the amusement park before.

“There’s nothing to do,” I said. We were home again. “That’s that,” I said, without moving a muscle. The sensitivity from before was gone. Now I could not feel anything.

He knew what I meant. Nodded. Sat down at my side. The cat jumped up to his lap. Meowed.

“I’ve done everything, tried everything,” I continued, “nothing surprises me anymore, nothing is exciting …” my voice faded. (“Nothing is new here under the sun.”)

We sat like that in silence for ten minutes while the cat meowed now and then, moved a little on his lap. It was dark outside, as inside. We stared out in the air, at nothing. There was nothing more to do that day.

The next day did not start as the first. With breakfast this time. He had made eggs and bacon, with coffee. I kissed him good morning and started to eat.

“What should we do today?” I tried to ask, but before I was able to finish, he said:

“Today, let’s go to the amusement park.”

I nodded, saw no reason not to go.

“Let’s go after breakfast,” he said, with a sort of mystic voice. Something I was used to hearing, but not in this context. Usually he would save the most mystical for the really big, mystical things. Like, for example, when we talked about nothing, or about the dishes. I saw, however, no reason not to go after breakfast. After all, did we have anything else to do?

It had been raining the night before, so there was mud on the ground. We held hands while we walked through the mud, between all the people and looked at the rides we didn’t take. We weren’t worried about the mud. We weren’t worried about anything. We smiled to each other and to the strangers passing us. There was an unmentionable sensitivity between us and the other strangers at the amusement park. It was as if we all belonged there, at that place, in that moment, and no other places. That every other place and every other thing was unimportant. That we almost cheated on the amusement park when we were not there.

“Is there something you’re not telling me?” I asked, out of the blue.

“No?” he said, worried. “What makes you ask about that?”

“Don’t think about it,” I said. But he wanted to know more. I continued by not saying anything. “It was nothing,” I said, “just forget it.” Or, “I have forgotten what I meant.”

But he wouldn’t let it go.

“Why are you asking about that?” He looked at me curiously with big eyes. His voice had lost it’s mystical quality, now he was interrogating. The truth was that I actually had forgotten what I asked about, least of all why. He eventually stopped asking about it.

We went home and ate leftovers from the day before. I took the dishes.

The rest of the day we sat on the bed and looked at each other, listening to our breaths.

“There’s nothing more to do,” I whispered. “Everything’s done, we can finally relax.” He nodded, put his hand on my head.

“Yes,” he said. “You said something to me at the amusement park today,” he said carefully. I knew what he meant, and immediately answered. “You were so certain that we should go to the amusement park today, at breakfast,” I said, and: “your voice was so mystical..” “Yes,” he said. No more. I waited for an answer without getting any. Eventually, we fell asleep.

 

“Want to try something new today?” he asked, out of the blue. I think it was the third day, and we were at the amusement park again. It was a clear day, no clouds in the sky. Sunlight. No mud. I was surprised at his spontaneity. First I didn’t think he was serious, but I could see something else in his eyes, in is smile. It was as if his whole face lighted up when I looked at him. So I said, carefully but confidentially, yes.

He lead me to one of the medium sized rides, a yellow metalthing with seats that went up and to the sides, then down on the other side. It went faster and faster, but never so fast that it looked unpleasant. It stopped when it reached the top so that the passengers could enjoy the view, but only for a little while, before it carefully was lead down again. We had passed this ride the times we were here.

“This one,” he said.

“You want to try this one?” I asked.

“Yes!” he answered, enthusiastically. Happy. Alive.

“Ok, of course,” I said. I couldn’t help but to be affected by his lightness.

We stood in line, sat us on two available seats, and just as the ride was about to start, I opened my eyes and found myself back in bed. He was laying by my side, asleep. I glanced at the clock on the nightstand, 07:45. Wide awake.

 

We woke up, ate breakfast. Went to a café later, do you know what I mean? He ordered an ice coffee, I a latte. We found us an available table in the corner.

“So what I mean,” he continued the discussion we were having on our way over. “, is that the moon,” pointed up with the finger, “, actually is not made of cheese.” Took a sip of the ice coffee. “Everything they taught you in your childhood is a lie.”

I was speechless. Couldn’t quite register what had just been said. At the table next to us there were two middle aged men in suits. I could hear fragments of their conversation, it had something to do with a stock exchange crash, half year rapports, and sales of dresses from after the war. But this, what he had just told me, I remember thinking, really did not make any sense.

“Why … did they go to the moon, then?” I heard myself asking with a voice that seemed outworld-ish. He shrugged. “Science, I guess. After all, had it not been for that trip to the moon, we wouldn`t have known the moon is not made of cheese. We would have still lived in happy ignorance.”

I closed my eyes and muttered ‘happy ignorance’ just as he was saying it. I don’t think he noticed.

“Scientific breakthrough,” he said, and I agreed. Drank from my latte. Now I understood why he seemed so secretive and mystical the last few days. This is what he wanted to tell me.

The conversation at our neighboring table had changed. Now it sounded like they talked about the most humane way to kill cats. Words like ‘hammer’ and ‘needle’ was tossed around.

Later that day, we went to the amusement park. It was a cloudless day, sunlight. No mud. Lots of people, just like in the dream. We held hands while we walked between all the people and looked at the rides we didn’t take. I looked at the faces of all the people we passed. They looked like they were our age, all of them. Some looked like each other. Maybe they were twins? Maybe they were only one person holding a mirror to their sides wherever they went? Maybe they didn’t exist at all, that they were only a product of my imagination? But did I really have an imagination good enough to create so many different individuals? I could no longer trust anything after the news he had shared with me at the café.

“Are you sure you’re not keeping anything more secret to me?” I asked again. He said no. “I’ve already told you everything I know,” he said. “Everything I know about the moon and the amusement park. Now there is nothing more to tell.”

We didn’t have any more food in the fridge at home. We decided to go to the grocery store, money was no problem. “What do you want to eat?” he asked, and I said something that sounded like lasagna, and that’s what we decided on. After having eaten, we fucked on the kitchen table (he came in my mouth, “dessert” he said and laughed for himself) before he asked if I could do the dishes. I took the dished without saying a word.

We wanted to sit in the bed, but the cat already lay there, so we sat on the floor instead. The room was dark, but we could still see our faces.

“What are you thinking about?” he asked. I said I was thinking about you. We held our hands together between us. “We need some candles,” I said, went to get them.

“What are you doing?” he asked after I lit three candles and placed them in a triangle around us. I said, in my head, that we were going to kill the cat in a humane manner, but I knew that not to be true, that it was simply an illusion made by my imagination, so I said “I just want to create a mood,”, something that may not be the whole truth, but as close to the truth as possible, and then I kissed him on the mouth. “Good mood,” he said, unironically but a little clumsy. I put my arms around his shoulders and laughed. I felt happy.

We lay ourselves in the bed together with the cat.

The next day we went to the amusement park. There were less people there than normal. We looked at the same people as before, but also some new ones. This time some people were alone. Maybe they had forgotten their mirrors at home? I laughed for myself. The moon is not made of cheese. We held hands as we walked between all the people and looked at the rides we didn’t take.

Later that night we looked up at the moon together, holding hands. It looked like an emerald up there on that clear, dark sky. It was green.