Vi bor i ørkenen. Det er lange, strake veier mellom hver husholdning. Det tar kanskje ti eller femten minutter å komme seg til nærmeste nabo, skjønt ‘nabo’ blir for misvisende ord å bruke. Vi bor alene, ja, vi bor alene i ørkenen. Det er fire av oss (men det føles som tre, ettersom vi nesten aldri ser noe til den fjerde.) Av og til får vi besøk fra andre deler av ørkenen. Vi vet ikke fra hvor de kommer, eller navnene på stedene de kommer fra, vi har bare fått for vane å si de kommer fra vest, øst, sørvest eller sørøst, alt etter hvor vi kan se dem fra. Veiene er lange og strake her, men noen ganger kommer de ikke fra veiene, noen ganger ser vi bare en sky av sand og vi forstår at de nærmer seg. Noen ganger fra vest, andre ganger fra sørvest. De har med seg mat og vann. Vi sier vi er fire, og vi får mat og vann for fire personer. Siden vi sjeldent ser den fjerde av oss, blir det mer til oss tre. De vet midlertidig ikke at vi nesten aldri ser den fjerde. Om de noen sinne får vite det, vil de slutte å komme, de vil slutte å gi oss mat og vann, og det kan vi ikke risikere.

Vi spør hvor de får maten og vannet fra. Det virker ikke som om de vil svare, de mumler noen ganger tomme fraser, og peker i den motsatte retningen fra der de kom fra. Siden de alltid kommer fra ulik retning, peker de også alltid i ulik retning. Vi forstår ikke hvor de får maten og vannet fra, men vi er takknemlige. De forteller oss historier om fjellene rundt ørkenen, om de forhistoriske hendelsene der, og om forfedrene våre og om de religiøse tradisjonene og ritualene de må holde i live. Av og til sier de til oss at det skal komme noen en dag og hente oss. De sier noen skal komme og hente oss, og redde oss. Så lenge vi holder oss der vi er og ikke klager på det vi får. Så lenge vi ikke stiller for mange spørsmål. Vi vet ikke hva de mener, redde oss for hva? Vi har det fint her i ørkenen. Så lenge de fortsetter å komme med mat og vann, har vi det helt fint.

Vi vet ikke hvem de er, de som kommer med mat og vann, og som av og til sier noen skal komme og redde oss. De har på seg klær som beskytter dem for varmen og sanden, og har alltid på seg slør foran ansiktet slik at vi bare ser øynene deres (og noen ganger ikke det engang, når de har på seg solbriller.) Det er for det meste tre av dem, men av og til er de flere, noen av oss har telt opptil syv eller ti. Da det var så mange av dem, ble de som ikke hjalp til med maten og vannet, sittende i bilen og vente, urørlige. Hver gang de har kommet, har det vært tre av oss, den fjerde personen har ikke vært til stede. Men til nå har ingen av dem stilt spørsmål til hvorfor det bare er tre av oss, og ikke fire, som vi hele tiden har påstått. De vil bare avlevere maten og vannet, og komme seg av gårde. De sier noen ganger at de har det travelt i dag. Andre ganger sider de ingenting, bare lemper forsyningene på sanden og kjører av gårde igjen.

De kommer fra vest, denne gangen fra den lange, strake veien (ingen sandsky følger dem) da de kommer med fortellinger om uforklarlige hendelser i den nærmeste bosetning. De forklarer at det mangler mye mat og til og med penger derfra – at de hadde avlevert den vanlige mengden mat og vann for bare noen dager siden, men at det allerede er brukt opp, og at ingen av de syv som bor der har tatt mer enn de skal, og de spør oss om vi vet noe om det? Vi vet ingenting, sier vi, for det er sannheten; vi har ikke reist fra bosetningen vår på flere uker, ikke etter at de begynte å avlevere mat og vann, det har ikke vært noe poeng for oss å dra noen sted. De spør hvor den fjerde personen er, de sier at vi hele tiden har sagt vi er fire, men at det bare, så lenge de har kommet med forsyninger og historiene deres, har vært tre av oss. Vi ser på hverandre, rister på hodet, vi vet ikke sier vi, vi vet ikke hvor fjerde person er. Vi diskuterer litt sammen, noen kaster noe langt ut i ørkenen i frustrasjon, de blir mer og mer urolige, de vil vite sannheten, er vi bare tre? Har vi alltid bare vært tre selv om vi hele tiden har sagt vi er fire? Vi blir mer og mer forvirret, vi har aldri tenkt på det før – er vi bare tre? spør vi oss selv. Vi har alltid tenkt at vi er fire .. Noen ganger har vi vært fire, men for det meste er vi bare tre. De har rett, vi innrømmer det, men det gjør oss forvirret, forvirret og redde. Vi debatterer frem og tilbake, når var sist noen så person #4? Hvem skal gå og sjekke skuret til fjerde personen? Vi går til slutt og ser alle sammen, oss tre, og de fire (de var fire denne gangen.)

Skuret er tomt.

 

---

 

(english)

We live in the desert. There are long, straight roads between every househould. It takes maybe ten, fifteen minutes to get to the closest neighbor, although ‘neighbor’ is too much of a misleading word to use. We live alone, yes, we live alone in the desert. There are four of us (but it feels like three, since we nearly never see the fourth one.) We get visitors, sometimes, from other parts of the desert. We don’t know from where they come, or what the parts of the desert they come from are called, we’ve just made a habit of saying they come from the west, east, southwest or southeast, depending on where we see them coming from. The roads are long and straight here, but sometimes they don’t come from the roads, sometimes all we see is a cloud of sand and we understand they are closing in. Sometimes from the west, others from the southwest. They bring food and water. We say there are four of us, and we get food and water for four people. There’s more food and water for the three of us, since we rarely see the fourth person. They don’t know that we almost never see the fourth person, though. If they ever find out, they’ll stop bringing us food and water and we can’t risk that.

We ask them where they get the food and water from. It doesn’t seem like they want to answer, they mumble some empty phrases and point in the opposite direction from where they came. Since they always come from different directions, they also always point in different directions. We don’t understand where they get the food and water from, but we are thankful. They tell us stories about the mountains surrounding the desert, about the pre-historic events there, and about our forefathers, and about the religious traditions and rituals that they need to keep alive. Sometimes they tell us that someone will come one day and pick us up. They say someone will pick us up, and save us. As long as we keep to where we are, and not complain about what we get. As long as we don’t ask too many questions. We don’t know what they mean, save us from what? We are doing fine here in the desert. As long as they continue bringing us food and water, we’re doing fine.

 

We don’t know who they are, the ones bringing us food and water, and who sometimes tell us someone will come and save us. They are wearing clothes protecting them from the heat and the sand, and always wear a veil around their faces so only their eyes are visible (and sometimes not even their eyes, if their wearing sunglasses.) For the most part, there are three of them, but sometimes they are more, some of us have counted up to seven or ten. The ones who didn’t help with the food and water remained seated in the car, motionless. Every time they came, there has been three of us, the fourth person not being present. But until now, none of the ones bringing us food and water has asked why there are only three of us, and not four, as we all the time have told them. They just want to deliver the food and water, and go on. Sometimes they say they are in a hurry. Other times, they say nothing, just deliver the goods on the sand and drive off.

They come from the west, this time on the long, straight road (no dust of sand is following them) when they come with stories about unexplainable events at the closest settlement. They explain that food and even money is missing from there – that they had just delivered the usual amount of food and water a couple of days ago, but that already it’s used up, and that none of the seven people living there have taken more than they were allowed to, and they ask us if we know anything about that? We know nothing, we say, and that’s the truth; we haven’t gone from our settlement in weeks, not since they started delivering food and water, we haven’t had any reason to go anywhere. They ask about the fourth person, they say we have always told them there are four of us but that, ever since they started coming with their deliveries and their stories, there have only been three of us. We look at each other, shake our heads, we say we don’t know, we don’t know where the fourth person is. Together we discuss, someone throws something far out into the desert in frustration, they become more and more uneasy, they want to know the truth, are there only three of us? Has there always only been three of us, even if we always told them we are four? We get more and more confused, we have never thought about it before – are we really only three? we ask ourselves. We have always thought we were four .. Sometimes we have been four, but for the most part we are only three, we realize. They’re right, we admit that, but it makes us confused, confused and scared. We debate back and forth, when was the last someone saw person #4? Who is going to go and check the fourth person’s shed? Finally, the three of us all go, together with the four of them (they were four this time.)

 

The shed is empty.